Jom Hazikaron & Jom Haatsmaut

Vi har alle blitt personlig berørt på en eller annen måte. Vi har alle tragiske dødsfall tilknyttet israelske soldater eller terror-ofre som er gått nærmere inn på oss enn andre dødsfall. Nå, etter 7. oktober, enda mer enn før. Min er en historie som blir delt av flere. En venn av meg, og min familie, er Rabbiner Doron Perez. Benu kaller han bare for bordtenniskompisen sin, etter en hel shabbat med bordtennis sammen. To av Rav Dorons sønner, Daniel og Yonathan, var i militæret 7. oktober. Daniel var i panserbataljonen og tanksjef. Yonathan er fallskjermjeger-offiser. Daniel og Yonathan rykket ut tidlig med sine bataljoner på morgenen den shabbaten 7. oktober. De kjempet bare 100 meter fra hverandre. Ett av de mest kjente bildene fra den fatale dagen er Daniels tanks der bildene viser terrorister som drar de israelske soldatene ut av tanksen. Daniel ble kidnappet av Hamas den morgenen. Yonathan overlevde angrepet på sin skvadron, men ble skutt gjennom låret. Daniel ble kidnappet og ble først bekreftet drept for tre uker siden. Mer enn 6 måneder i fangenskap i Gaza. 6 måneder i grusomhetens tunneler. I ondskapens lenker.

1511 uskyldige er blitt drept siden 7. oktober. Jeg ønsker å presisere at tallet på uskyldige som er blitt drept inkluderer soldater. Israelske soldater er naturligvis ikke sivile. Men de israelske soldatene drept siden 7. oktober er uskyldige. De skal anses som uskyldige, akkurat som babyene som ble kidnappet og som de eldre som fortsatt sitter i fangenskap i Gaza er uskyldige. Israel og det jødiske folk ble angrepet den dagen. Israelske og jødiske liv som aldri skulle ha blitt revet vekk fra vårt folk. 1511 uskyldige er blitt drept. 6800 familiemedlemmer har mistet sine nærmeste. Tallet på uskyldige som er blitt drept i kamper eller terror-angrep i Israels 76 år lange historie er 24,200. Det er nesten 120,000 familiemedlemmer som skal kjempe seg gjennom en uforståelig sorg.

Da familien fikk Daniels eiendeler etter at han ble kidnappet fikk de en dagbok som Daniel skrev som ikke familien visste om. På toppen av den første siden i dagboken hadde Daniel skrevet:

Ting som jeg tenker på før jeg legger meg. Jeg forstår hva oppgaven min er. Da jeg dro til Polen på ungdomsskolen forsto jeg prisen som vi betaler for ikke å ha vår egen stat. Nå som jeg kan forsvare mitt land, mitt folk og mitt hjem, er DET mitt ansvar.

Daniel hadde funnet sin oppgave. Han skulle beskytte sitt folk.

Det er kilden til sorgen som fyller denne dagen. Men ikveld er vi ikke bare fylt med sorg. Vi skal også være stolte. Vi skal være stolte over å ha skapt en jødisk stat som kan ta vare på seg selv. Jeg sier vi fordi jeg mener dette er et prosjekt jøder i diasporaen er med på. Det er vår oppgave å gjøre det vi kan for staten som enkeltindivider og som menighet. Vi har alltid vært en sionistisk menighet og i det siste halve året ble vi som sionistisk menighet stilt på prøve. Kunne vi virkelig fortsette å kalle oss det, lurte våre venner på. Og det har ikke vært noen tvil. Vi står ved Israel. Også når det gjør vondt. Vi har vært tydelige på vår sionisme på direktesendt NRK, på kvinnedagen 8. mars og i demonstrasjonene foran Stortinget senest igår. Israel har en venn i oss som beskytter og forsvarer når det trengs. Daniel Perez skrev i sin dagbok at vi har alle våre oppgaver. Daniels oppgave var å forsvare vårt land i en stridsvogn. Oppgaven kostet han livet, men han gjorde oppgaven sin med stolthet og verdighet. Vi har våre oppgaver med å forsvare det jødiske folk og den jødiske staten herfra. Vi passer på at israelske soldaters minner og at livet som de satte på spill for å utføre deres oppgaver blir verdsatt. Vi utfører vår oppgave når vi står med Israel når det blåser.

Vi er ikke de eneste selv om det ofte kan føles slik. Vi er raske, som alle mennesker, å fokusere på det vonde og overse det gode. Siden Norge på langt nær er ferdig med Melodi Grand Prix for i år kan jeg bruke det som eksempel. Det var ikke mange som trodde at Israel BARE skulle bli slått av Kroatia når popularitetsstemmene skulle deles ut. Jeg kaller det popularitetsstemmer fordi det er det det heter på engelsk. Popular vote. Bare Kroatia fikk flere stemmer enn Israel fra folket og toppkarakterer fra blant andre Tyskland, Italia og Frankrike. Vi så nok en gang at de som roper høyest ikke er flest.

Men musikk er subjektivt og vi har ulik smak. Jurypoengene ble derfor ikke like bra, men Israel sanket allikevel flere jurypoeng enn Norge, Storbritannia og Finland. Vi kan være stolte av at Israel er et land mange vil være på lag med. Et land fylt med unge mennesker som er klare for å ofre det mest verdifulle for å beskytte den jødiske staten. Selv om vi utgjør mindre enn 0,2 % av verdens befolkning, ser vi at vi ikke er alene, og det er mennesker der ute – sannsynligvis flere enn vi er klar over – som støtter oss. Og selv om vi har blitt utsatt, er vi på ingen måte et offer. Vi står stødig blant verdens folkeslag, og bidrar på alle måter vi kan, fast bestemt på å gjøre vårt for å gjøre verden et bedre sted.

Kveldens tårer er fra sorgens kilde, men ikke utelukkende. Vi finner et annet sett med tårer i Sefer Yirmiyahu. I boken Yirmiyahu leder Gud folket til TZion. Guds løfte skal bli oppfylt og det jødiske folk skal atter en gang nyte frihet. Gud sier dermed:

בִּבְכִי יָבֹאוּ וּבְתַחֲנוּנִים אוֹבִילֵם

«De skal komme med gråt og medlidenhet. Jeg vil veilede dem.»

Til Zion skal folket gå, men de skal gå gråtende.

Rav Hutner som ble født i Polen i 1908 lurte på hvorfor de gråter hvis de nettopp har blitt frigjort, hvis de nettopp har kommet ut av fangenskapet? Du forventer at noen skal gråte når de blir tatt i fangenskap. Hvorfor gråter de når de blir tatt ut av fangenskapet?»

Og Rav Hutner svarer på hebraisk at «gleden, spesielt gleden som dukker opp etter lidelse, etter krise, etter vanskeligheter, det er spesifikt den som inneholder potensialet og kraften til å bringe en til tårer. Redningen som kommer fra krisen, det er det som er kilden til våre gledestårer. Selv om den faktiske krisen kanskje allerede er forbi, har ikke tårenes porter i sjelen vår ennå blitt helt lukket, og de brast frem.»

Jeg ber til Gud om at vi må finne begge type tårer ikveld. Tårer skal falle til minne om de som risikerte og mistet livet for staten Israel. For Daniel Perez. Vi gråter for de unge som ble tatt fra sine foreldre før livet engang hadde begynt. Vi gråter for familiefedre som ikke får se sine barn vokse opp til Tora, chuppa og maasim tovim som vi ber for når jødiske barn blir født. For mødre som nå står igjen alene. Vi gråter for gislene i Gaza. Vi gråter for vårt folks verdighet som ble tråkket på den morgenen 7. oktober.

Men ikveld er også anledningen for redningen og fremtidens tårer. Håpets tårer som ble grått da det jødiske folk var på vei til Tzion. Der er vi idag og vi skal feire våre triumfer siden staten ble kunngjort den 14. mai for 76 år siden. Tora forteller oss nemlig at det er gjennom våre bidrag vi blir telt:

כִּי תִשָּׂא אֶת־רֹאשׁ בְּנֵי־יִשְׂרָאֵל לִפְקֻדֵיהֶם וְנָתְנוּ אִישׁ כֹּפֶר נַפְשׁוֹ לַיהֹוָה

«Herren sa til Moses: Når du holder manntall over israelittene, skal alle som telles, gi Herren løsepenger for sitt liv». Vi skulle gi en halv shekel sa Gud.

Vi ble telt basert på hva vi ga. Vårt folk ble allerede i Tora oppfordret til å bidra. Vi skal telles basert vårt bidrag til verden.

Det israelske samfunn, samt jøder verden over, har vist at vi er i stand til å skape et samhold som kan fortsette utviklingen og bidraget fra de første 76 årene. Arbeidslysten som skapte en blomstrende Negev, kreativiteten som førte til en eksplosjon av nyoppstartede firmaer og et ønske om en trygg fremtid for våre barn gjør at Israel investerer i Iron Dome. Vi har vist at prioriteringene våre ligger i fremtiden. Vi investerer i håpet. Vi skal finne frem til gleden som dukker opp etter lidelse og krise. Daniel utførte sin oppgave og beskyttet israelske borgere og vår jødiske stat. Må vi finne kraft og hjelp av Gud til å utføre våre. Å stå ved Israels side og investere i det jødiske folks fremtid. Vi ber til deg gode Gud om å hjelpe gislene hjem. Amen.