Pekude

I ukens avsnitt leser vi om tabernakelet som blir ferdigstilt og oppsummeringen av hva som er blitt gjort. Vi får også høre om Kohens Gadols klær, samt kohenens brystplate. Brystplaten med de tolv steinene som representerte de tolv stammene. Hvorfor trengte Kohen en brystplate? For å ha et hjelpemiddel til å minnes det jødiske folk, forteller Parashat Pekude.

וַיָּ֣שֶׂם אֹתָ֗ם עַ֚ל כִּתְפֹ֣ת הָאֵפֹ֔ד אַבְנֵ֥י זִכָּר֖וֹן לִבְנֵ֣י יִשְׂרָאֵ֑ל כַּאֲשֶׁ֛ר צִוָּ֥ה יְהֹוָ֖ה אֶת־מֹשֶֽׁה׃

De skulle minne om Israelittene, slik Herren hadde befalt Moses, sier ukens avsnitt.

Hvem var det egentlig som hadde glemt dem? Steinene skulle være «zikaron livney Israel» - til minne om israelittene. Hvem er det som skal bli påminnet om det jødiske folk?

Alternativene er Gud eller jødene selv. Ettersom Gud ikke skulle behøve noen hjelpemidler for å huske oss, er det naturlig at brystplaten er et verktøy som vi skulle brukes for å minnes. Brystplaten har vi ikke lenger idag når tempelet ikke lenger eksisterer og Kohen Gadol ikke lenger finnes. Hvilke verktøy er det det jødiske folk har utviklet for å minnes? Hvordan husker vi det jødiske folks historie?

Spesielt tragediene har vært nødvendig å minnes. Vi har utviklet helligdager som en måte å bearbeide fortiden, ta den med oss videre samtidig som vi skaper nye jødiske samfunn og generasjoner. Nye jødiske generasjoner har på den måten skapt minner fra tragediene tidligere generasjoner overlevde. Purim, som vi feirer neste uke er et av våre eldste eksempler. Et ritual som minnes nestenkatastrofen og feiring av overlevelse. I denne ånd begynte jødisk samfunn verden over å innstifte det man kalte for «annen gangs purim» eller «purim nr 2». Det var en slags purimfeiring på et helt annet tidspunkt på året for å minnes en nestenødeleggelse.

Én av de kjente «annnengangspurim» finner vi i Zaragoza Spania. Vi er ikke sikre på når den mirakuløse redningen fant sted. Noen hevder at kongen i historien var Peter den fjerde av Aragon i 1380 mens andre hever at det fant sted under Alfonso den femte i 1420. Historien i Zaragoza ble skrevet ned i lignende stil som våre Megillat Esther og stedet omtales i teksten bare som Zaragoza. Mange som hadde opplevd grusomhetene og redningen reiste rundt og delte historien med andre og viste hvordan Zaragoza Purim skulle feires. Feiringen ble adoptert av mange samfunn langs Middelhavet.

Megillat Zaragoza forteller at kongen av Zaragoza pleide å besøke den jødiske markedsplassen for å hilse på jødene. Jødene pleide å beære kongen ved å bringe ut Torarullene sine i vakre bokser og velsigne kongen på hebraisk. De vise jødene i Zaragoza ble etterhvert usikre på om dette var helt kosher. Er det ikke respektløst mot våre sifrei Tora å ta dem slik ut på markedet for å vise dem frem for en ikke-jødisk monark, lurte de vise på.

De fjernet derfor torarullene i hemmelighet og begynte å vise frem kistene til Torarullene uten at toraene var der. Jødene kom til markedet med kistene, velsignet monarken, men viste han aldri hva som befant seg inni, eller rettere sagt, hva som ikke befant seg i boksene.

Men farene lurte. På samme måte som den onde rådgiveren Haman klatret opp i gradene og overbeviste kong Achashverosh om å besegle skjebnen til det jødiske folk, ble en mann ved navn Hayyim Sami – som konverterte til kristendommen og tok navnet Marcus – forfremmet av kongen. Marcus informerte kongen om at kassene på markedet var tomme, og insinuerte at respektløshet og illojalitet var utbredt blant kongens jødiske innbyggere. Marcus la en plan for å drepe jødene i Zaragoza med kongens velsignelse.

En natt klarte ikke jøden Efraim Baruch å sove. I sine trøtte våkne stunder viste profeten Eliyahu seg for Efraim og oppfordret ham til å plassere Torah-ruller i alle boksene.

Dagen etter, den 17. i måneden Shevat, gikk kongen inn på den jødiske markedsplassen med 300 væpnede menn, grep ivrig om sverdene og krevde at kassene skulle åpnes. Jødene holdt pusten og så for seg skandalen når kongen ville oppdage at han hadde blitt lurt. Hver kasse ble åpnet, og en torarull var – heldigvis, mirakuløst – inni hver og én av kassene.

Megillat Zaragoza bruker samme stil, struktur og arketypiske figurer som vi finner i Esters bok, og høres slående lik ut som purimhistorien. Med setningen «Det skjedde i kong Zaragozanos dager», refererer Megillat Zaragoza til forgjengerens kjente introduksjon - Vayhi bimei achashverosh - «dette skjedde i achashverosh sine dager».

Zaragoza er ikke den eneste byen som hadde en egen purimhistorie og feiret en purim nummer to. I mange ashkenaziske samfunn ble det oppbevart «minnebøker», arkiver for samfunnet der det var skrevet inn navn på kommunale ledere og opptegnelser om forfølgelser og martyrer. I mange samfunn ble «Purim nummer to» feiret -- etter at samfunnet hadde overlevet forsøk på forfølgelse. De komponerte dikt for å feire overlevelsen, og diktet ble distribuert til andre nærliggende samfunn for lesing og feiring. Ikke ulikt Megillat Esther.

En annen måte å fordøye og bearbeide katatstrofer på i jødisk tradisjon var å innføre fastedager. Etter den første anklagen om rituelle drap i Europa i Blois, 1171, innførte Rabbenu Tam en felles fastedag for sorg. Denne fastedagen beholdt de langt inn på 1600-tallet. Etter kosakk-pogromene ledet av Bogdan Chmielnitzky i 1648 ("Chmielnicki-opprøret"), ble den 20. Sivan en fastedag som fortsatt ble praktisert helt frem til Holocaust og 20. Sivan, 7. juni 1939 ble siste fastedag for å minnes Chmielnicki-opprøret.

På det sekstende århundret begynte jødisk historieskriving å dukke opp på en stor måte - uten tvil som svar på den "store katastrofen som hadde satt en brå slutt på det åpne jødiske livet på den iberiske halvøy", den spanske utvisningen i 1492 og den tvungne massekonverteringen av portugisiske jøder fem år senere. Den spanske utvisningen var noe uten sidestykke, og den jødiske responsen på den var enestående: for første gang siden Yosippon (som ble forstått i det jødiske samfunnet for å ha vært Josephus), begynte noen jøder å skrive historie som historie. Men de fleste jødene i den tiden var fortsatt, hevder Yerushalmi, mer interessert i å opprettholde tradisjonelle holdninger til historien. Og blomstringen av lurianisk kabbala, som også oppsto som svar på den spanske utvisningen, tilbød en mystisk (snarere enn historisk) måte å forstå det jødiske folkets lidelse på. Skapelsen, hevdet Luria, var i hovedsak ødelagt og trengte mystisk reparasjon. Den passende responsen på lidelse var mystisk hengivenhet, ikke analyse av historiske hendelser.

Hva er vår respons på katastrofen som ble forhindret i Persia for 2500 år siden? Hvordan bearbeidet vi nesten-utslettelsen på jødisk kultur ved Hamans plan og Achashverosh sin naivitet?

Purim og annengangspurimer er det jødiske svaret på et av historiens store spørsmål: hvordan lever vi med historien uten å bli holdt fanget av fortiden? Vår jødiske historie har sett den ene massakren etter den andre pogromen helt fra Jakob tok med seg sin familie til Egypt fra Kanaans land. Jøder måtte raskt lære å leve med fortiden uten å bli traumatisert av den. Professor og rabbiner Yosef Yerushalmi som skrev boken Zakhor i 1981 hevder at jødiske ritualer er vår måte å bringe fortiden inn i nåtiden på. Vi blir forpliktet til å minnes om igjen og om igjen i Tora. Yosef Hayim Yerushalmi skrev i sin klassiske bok Zachor, at jødene var de første som så Gud i historien, de første som så en overordnet mening med det som har vært, og de første som gjorde det å minnes til en religiøs plikt. Beviset finner vi i femte mosebok når det er beskrevet hvordan man skal bringe shavuot-ofringen i tempelet. Det er det samme som vi finner i haggadaen på Pesach. Når vi feirer våre første frukter på shavuot eller feirer vår frihet på Pesach så minnes vi våre forfedre. Da skal man si:

Min far var en vandrende arameer, og han dro ned til Egypt med noen få mennesker og bodde der og ble en stor, mektig og folkerik nasjon. Egypterne mishandlet oss og fikk oss til å lide og utsatte oss for hardt arbeid. Så ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt harde strev og vår nød.

Rabbiner Jonathan Sacks forteller at jødedommen er en minnereligion. For hvis du glemmer fortiden, vil du finne deg selv å gjenta den. Likevel er det også en fremtidsrettet tro. Å være jøde er å svare på spørsmålet 'Har Messias kommet?', med ordene 'Ikke ennå.'

Det er i denne sammenheng vi kan forstå ett av budskapene i ukens avsnitt. Kohen Gadol, ypperstepresten, hadde en brystplate med steinene som skulle minnes om det jødiske folk - zikaron livnei israel. Gud glemmer oss aldri, men vi kan glemme forteller ukens avsnitt. Vi kan glemme det som har vært og vårt folks historie. Vi fikk hjelp av Gud i starten til å lage minneverktøy. Vi ble fortalt at vi må minnes vår folkshistorie, at vi må ha hjelpemidler for å minnes - som brystplaten, og vi må passe oss for å sitte fast i historien.

Vi utviklet senere purimfeiringen som vi har neste uke, vi skapte nye purimfeiringer over hele den jødiske verden som vi kalte «annenpurim» på et annet tidspunkt på året og vi innførte fastedager. Hjelpemidler i tråd med brystplaten. Hjelpemidler for å minnes bnei israel, for å minnes det jødiske folk i et forsøk på å fordøye katastrofer uten å legge dem igjen som en foreldet historie, og skape et minne som bygger en sunn jødisk fremtid for fremtidige generasjoner.

Vi ber for en bedre fremtid for det jødiske folk og for vårt samfunn. Vi ber for at vi ikke skal minnes vårt folks katastrofer uten et mål og mening. Vår tradisjon ser ikke på historien som et hamsterhjul der uansett hvor fort vi løper ender vi opp der vi startet. Purim, og Parashat Pekude, er en måte å si: husk fortiden, men se så på barna, for med dem, og for deres skyld, minnes vi våre felles opplevelser for å bygge en best mulige fremtid. Den fremtiden inneholder minner våre seirer men også våre nasjonale tragedier og vårt folks tårer.