Tale på den internasjonale Holocaust-dagen ved kaia.
Elie Wiesel sa i sin Nobel-forelesning, «det ondes minne vil tjene som et skjold mot det onde, ... minnet om døden vil tjene som et skjold mot døden.» (1) Hvordan skal minnene som vi dyrker her være et skjold mot døden?
Filosofen Miroslav Volf i boken Huske korrekt i en voldelig verden forklarer at søkelyset mot ondskap kan forhindre og avskrekke dets utførelse. Et bemerkelsesverdig trekk ved ondskapen er at den søker å dekke seg med en kappe av godhet for å skjule sin sanne natur. Ondskapen trives når den skjules og kan forsvinne når den blir avslørt. Når ugjerningsmenn frykter at hukommelsens lys vil skinne på dem, trekker de seg iblant tilbake av frykt for eksponering. Grusomheter kan blomstre når hukommelsens lys er slått av, forklarer Volf.(2)
Realiteten er derimot slik at mange ugjerningsmenn er overbevist om riktigheten av deres avskyelige sak. De begår grusomheter nettopp for å bli husket. Dette er delvis motivasjonen til terrorister som kjemper sine påståtte frihetskamper. Minnet om deres ugjerninger er til deres ære. Vi har derfor noe som kan virke som en paradoksal tilnærming til ondskap. Vi ønsker ikke å gi dem mer oppmerksomhet enn nødvendig, samtidig som vi er samlet her for å huske sammen. Jødisk tradisjon oppfordrer oss til å hviske ut minnet av ondskapen samtidig som vi husker på hva gjerningsmennene gjorde. Minnet skal utslettes uten at vi slutter å huske.
Vi befinner oss tilsynelatende i et paradoks. Vi ønsker ikke å gi nazistene oppmerksomhet. De ønsket å få sitt eget kapittel i historiebøkene. Jødedommen ønsker at minnet av dem skal bli utslettet. Ondskap ønsker oppmerksomhet. En del av oss ønsker å unngå å gi ondskapen det den er ute etter. Minnet om ondskapens gjerninger er deres ære. Ønsket om å utslette minnet om gjerningsmennene er derfor ikke en forbrytelse mot deres ofre. Det er en straff for de som utøver ondskapen.
Samtidig, er vi samlet på den internasjonale holocaustdagen som FN vedtok i 2005. Med mål å mobilisere sivilsamfunnet for Holocaust-minne og utdanning, for å bidra til å forhindre fremtidige folkemordshandlinger.
I jødisk tradisjon finner vi en løsning på paradokset. Forpliktelsen om å utslette ondskapens minne er er en kognitiv aktivitet. Vi husker ved å uttrykke noe ved hjelp av ord og vårt språk. Tora forplikter oss for eksempel å huske Shabbat. Hvordan husker vi Shabbat? Ved å gjøre kiddush fredag kveld. Det vil si å fortelle om skapelsen av verden og utgangen av Egypt. Problemet er at vi må kjenne for å huske. De som selv har minner er snart borte. Hvordan skal vi da kunne huske på en dag som denne? Ved å lære. Vi trenger kunnskap for å huske på en dag som denne. Når bare 54 prosent av personene som ble spurt i en massiv, global meningsmåling har noen gang hørt om Holocaust og kanskje mer urovekkende, at 32 prosent av disse mener hendelsen var sterkt overdrevet eller en myte.(3) Jeg ønsker derfor å huske nazistenes grusomheter med dere ikveld ved ord. Og jeg ønsker å gjøre det jeg kan for at vi lærer noe for å gjøre husken neste år bedre enn i år. Jeg vil huske og lære ved å fortelle en holocaust-historie som vi altfor sjelden forteller.
En som skrev for å hjelpe oss med å huske var Zalmen Gradowski. Zalmen Gradowski jobbet i sonderkommandoen i Auschwitz fra 1943 til han ble drept i 1945. Gradowski representerer den typiske Holocaust-historien. Det er historien som ender i en dødsleir. Hva var sonderkommandoen?
Sonderkommandoen var gruppen med jødiske fanger i dødsleirene som ble tvunget til å hjelpe til med gjennomsøking, transport og kremering av de som ble myrdet i gasskamrene. I Auschwitz var sonderkommandoen aktiv mellom 1943 og 1945. De var fryktet og hatet i leiren, de ble uglesett da Shoa var over på grunn av deres aktive rolle. Riktignok ufrivillig og påtvunget. De ble ikke ansett som helter som mange andre, selv om de var arkitektene bak et unikt opprør mot SS den 7. Oktober 1944.
I 1944 var det et opprør i Auschwitz der sonderkommandoen i leiren skadet eller drepte 15 SS-soldater og delvis ødela ett av krematoriene. I flere måneder hadde unge jødiske kvinner som Ester Wajcblum, Als Gertner og Regina Safirsztain smuglet små mengder krutt fra ammunisjonsfabrikken Weichsel-Union-Metallwerke som lå inne på området i Auschwitz til menn og kvinner i leirens motstandsbevegelse, slik som Roza Robota som jobbet innenfor klesavdelingen i Auschwitz-Birkenau. Tross konstant vakthold klarte kvinnene i fabrikken å frakte ut små mengder krutt som Robota smuglet videre til motstandsmedlemmer i sonderkommandoen, som planla å ødelegge gasskamrene og krematoriet for å starte opprøret.
Den 7. Oktober hadde SS planlagt å drepe sonderkommandoen i Auschwitz. Før SS fikk startet sin grusomme plan, angrep sonderkommandoen SS-vaktene med to maskingevær, økser, kniver og granater. 12 SS-soldater ble skadet og tre drept. To SS-soldater ble dyttet levende inn i en av krematorieovnene etter å ha blitt knivstukket av en av medlemmene i sonderkommandoen. Av de som ikke døde i selve opprøret ble over 200 av fangene tvunget til å legge seg nakne på magen og ble deretter skutt i bakhodet. Totalt døde 451 sonderkommandomedlemmer som følge av opprøret. Det er på sin plass at de får sin rettmessige plass som helter de også i vårt Holocaust-minne. Da må deres historie fortelles. Det er den heldigvis allerede blitt gjort ved hjelp av Zalmen Gradowski.
Den 8. desember 1942 ble Gradowski deportert til Birkenau med familien, som alle ble drept samme dag, mens Gradowski selv raskt ble overført til sonderkommando i Krematorium III. Gradowski tilhørte et av teamene som var ansvarlige for å brenne likene i Krematoriene. Yaakov Freimark, En gammel bekjent fra hjembyen Suwalki i Polen, holdt lett kontakt med ham fordi han var i Kanada Kommando, som hadde ansvaret for de personlige eiendelene som ble etterlatt av de deporterte. Freimarks vitnesbyrd rapporterte at på slutten av hver dag ville Gradowski ta på seg tallit, det hvite bønnesjalet, og tfillin, de sorte bønnereimene, og si Kaddish, minnebønnen for de døde.
Ved hjelp Gradowskis bekjente fra Auschwitz fant sovjetiske styrker i Mars 1945 Gradowskis notater på yiddish gjemt i en tysk vannflaske. Det var flere flittige skribenter blant sonderkommandoene og de overlevende pekte for sovjetiske soldater hvor de skulle lete etter notatbøker da frigjøringen kom. På denne måten lette sovjetiske soldater fram en aluminiumsflaske med en notatbok som målte 14,5 x 10 centimeter, med 81 nummererte sider, hver side inneholdt mellom 20 og 38 linjer, de første linjene er uleselige. Gradowski fortalte sin barndomskamerat Yaakov Freimark at han skrev fordi «hendelser i leiren måtte dokumenteres slik at hele verden skulle få vite om det.» Vi kan ikveld hjelpe Gradowski et lite stykke på vei mot målet.
Det som er spesielt med Gradowskis vitnesbyrd er at han snakker til oss idag. Han begynner sitt vitnesbyrd slik:
«Kom hit til meg, du heldige verdensborger som bor i et land der lykke, glede og fornøyelse fortsatt eksisterer, og jeg vil fortelle deg om dagens uhyggelige kriminelle som tok et helt folk og snudde deres lykke til tristhet, deres glede inn i evig sorg - deres glede for alltid ødelagt. Kom hit til meg, dere frie verdensborgere, der livet deres er gjort trygt av menneskelig moral og deres eksistens er garantert ved lov, og jeg vil fortelle dere hvordan disse moderne kriminelle, disse sjofle bandittene, utslettet all etikk fra livet. Kom nå, mens ødeleggelsen fortsatt er i full fremgang… Kom selv nå, når dødsengelen fortsatt har all sin makt. Kom nå, mens bålet i ovnene fortsatt brenner med sine store flammer. . . Kom, min venn, nå skal vi gå ned i leiren der familien min og jeg, og titusenvis av jøder, bodde en kort periode. Jeg vil fortelle deg hva de gikk gjennom i de grusomme stundene til de nådde sin endelige destinasjon. Hør, min venn, og lær hva som foregår her.»
Zalmen Gradowski inviterer oss heldige verdensborgere som bor i et land der lykke og fornøyelse fortsatt eksisterer, til å komme ned i det mørkeste mørke. Han utfordrer oss til å bevege oss ned i leiren for å høre om tiden da dødsengelen hadde all makt. Gradowski oppfordrer oss som lever i trygghet, til å bli vitner til nazistenes grusomheter. Det er vi som må lære, skriver han. Det er vi som skal være skjoldet mot døden, som Elie Wiesel beskriver. Det er vi som er ansvarlige for at «aldri mer» blir mer enn et slagord i nok en minnetale.
Elie Wiesel, From the Kingdom of Memory, s. 239
Miroslav Volf, The End of Memory, s. 43
https://www.theatlantic.com/national/archive/2014/05/half-of-people-surveyed-by-the-adl-dont-know-what-the-holocaust-is/370801/