Parashat Haazinu & Shabbat Shuva
Den første shabbaten i det nye året er tradisjonelt kjent som shabbat shuva. Ettersom denne shabbaten finner sted i løpet av Aseret Jemei Teshuva, de ti teshuvadagene, leser vi haftaraen som begynner med «Shuva Israel», «Vend tilbake Israel». I tillegg er det en skikk at rabbineren holder en spesiell preken på denne shabbaten om temaet teshuva og forberedelse til jom kippur.
Hva er teshuva?
Vanligvis er teshuva oversatt fra hebraisk med å returnere, eller vende tilbake. Det betyr bokstavelig talt retur, som om du vender tilbake til noe du har forvillet deg bort fra.
Hva skal vi vende tilbake til?
Noen mener vi skal vende tilbake til Gud, andre ønsker å returnere til en tilstand av moralsk renhet, eller så skal vi kanskje vende tilbake det jødiske folket og Israel.
Tanaḳ ser på teshuva som hovedsakelig en retur til Gud. «Kom, la oss vende tilbake til Herren», sier profeten Hosea (14:2) til Israels folk i ukens haftara.
I tehillim, Davids salmer (51), søker kong David teshuva for å ha forført Batsheva da hun var gift med Uria. Davids bekjennelse, teshuva, er adressert til Gud når han uttrykker sin anger: «Mot deg alene har jeg syndet.» Jødiske tenkere har tolket dette til å bety at teshuva krever at man bekjenner sine synder for Gud. Rambam (1138-1204) skriver i sitt halachiske verk: «Synderen sier slik: Jeg bønnfaller deg, Hashem! Jeg har syndet… jeg har begått uanstendigheter mot deg, spesielt ved å gjøre slikt og slikt. Nå, se! Jeg har angret og skammer meg over mine handlinger En del av å oppnå intimitet med Gud innebærer at han kjenner dine synder. Og bare på den måten kan du vende tilbake til Ham.» (Hilchot teshuva 1:1)
Vi har syndet er temaet i disse dager. Vi kommer til å stå sammen på jom kippur og slå oss på brystet og si sammen «Ashamnu, bagadnu, gazalnu, dibarnu dofi.» «Vi har misbrukt, vi har forrådt, vi har vært grusomme. Vi har ødelagt». Skyldfesten kaller rabbiner Sacks jom kippur for. Bekjennelsen vår på jom kippur er heftig. Anklagene er grove. Hvordan skal vi komme oss etter bekjennelser av slike synder? Hvordan kan vi finne krefter til å komme oss gjennom jom kippur med slike handlinger på samvittigheten?
Kraften til å komme oss styrket ut av skyldfesten er i ukens avsnitt kapittel 32.
הַצּוּר֙ תָּמִ֣ים פׇּֽעֳל֔וֹ כִּ֥י כׇל־דְּרָכָ֖יו מִשְׁפָּ֑ט אֵ֤ל אֱמוּנָה֙ וְאֵ֣ין עָ֔וֶל צַדִּ֥יק וְיָשָׁ֖ר הֽוּא׃
«Klippen, hans verk er fullkomment, alle hans veier er rettferdige; en troens Gud, uten skyld, han er rettferdig og rettferdig.»
«El Emuna», en Gud med emuna har vi. Hva betyr emuna?
Emuna, tror jeg, betyr håp. Vår Herre er en Gud full av håp. Hva er det egentlig vår Gud håper på?
Svaret tror jeg vi finner i det aller første vi sier på morgenen. Når vi står opp sier jødedommen at det første vi skal gjøre er å vise takknemlighet til Herren. Vi er takknemlige for at vi har våknet. Vi takker for at vi har fått tilbake vår sjel etter nattesøvnen. Deretter får vi vite noe om Guds håp:
מוֹדֶה אֲנִי לְפָנֶֽיךָ מֶֽלֶךְ חַי וְקַיָּם שֶׁהֶחֱזַֽרְתָּ בִּי נִשְׁמָתִי בְּחֶמְלָה, רַבָּה אֱמוּנָתֶֽךָ:
Mode ani lefanecha melech chai vekajam shehechazarta bi nishmati vechemlaraba emunateḳa.
«Jeg takker deg, levende og evige konge, for at du med barmhjertighet har gitt meg min sjel tilbake, ditt håp er stort.»
Gud håper på oss. Den hebraiske endelsen «ḳa» betyr «deg». Gud har et håp om deg og meg. Budskapet i ukens avsnitt, men også i tiden der vi skal gjøre teshuva, tiden for introspeksjon, er at Gud håper på at vi skal få det til. Gud håper på at vi skal komme i mål og bli en bedre versjon av oss selv.
Hva med oss? Hva med vår emuna?
Vår emuna blir ofte uttrykt i gudstjenestene. Emuna og «amen» kommer fra samme rot. Amen kan bety «godt sagt», det kan bety «jeg er enig», men tror at når vår emuna blir uttrykt gjennom å svare «amen» er det som når vi finner «amen» uttrykt i Første kongebok (1:32-38) da Kong David ligger på dødsleie.
Kong David sa: «Kall presten Sadok, profeten Natan og Benaja, sønn av Jojada, hit til meg!» De trådte fram for kongen, og han sa til dem: «Ta med dere kongens menn! La min sønn Shlomo ri på mitt eget muldyr og før ham ned til Gihon-kilden. Der skal presten Tsadok og profeten Natan salve ham til konge over Israel. Dere skal blåse i horn og rope: Leve kong Shlomo! Så skal dere følge ham opp igjen. Og når han kommer hit, skal han sette seg på min trone. Han skal bli konge i mitt sted. For det er ham jeg har satt til fyrste over Israel og Juda.» Da tok Benaja, sønn av Jehojada, til orde og sa til kongen: «Amen! Måtte Herren, min herre konges Gud, stadfeste det! Måtte Herren være med Shlomo som han har vært med deg, og gjøre hans trone enda større enn din, herre konge.»
Her er «amen» et uttrykk for håp. Benaja håper at Gud kommer til å være med Shlomo og et uttrykk for et håp om at Kong Shlomos rike skal bli enda større enn kong Davids. Vi samles her for å uttrykke håp. De håpefulle samles i shul. Dette er ikke primært for de troende, men for oss som ønsker å komme sammen i håpet. Vi er håpefulle om at året som kommer blir bedre enn det forrige, at vår botsøvelse skal bære frukter og at våre relasjoner blir reparert. Det er lett på norsk å undervurdere håp. Spesielt religioner er glad i å snakke om tro, troende og trosbekjennelsen. På norsk sier vi at der det er liv er det håp. Jødedommen forteller oss at det er omvendt. Der det er håp er det liv.