Ḥaje Sara

Denne shabbaten kommer etter at vi har markert shloshim, de tretti første dagene etter massakren 7. oktober. Over 200 mennesker fra vårt jødiske folk er holdt i fangenskap i tretti dager og dette ble blant annet markert med en verdig markering på Karl Johans Gate. Uken som gikk markerte også 85 år siden krystallnatten, eller novemberpogromene som vi markerte her sammen på torsdag kveld. Det har vært nok en uke knyttet til sorg og tragedier for det jødiske folk. Nok en uke der vi har sørget over tap av jødiske liv.

Ukens avnsitt er preget av Saras død. Abraham bruker tid og energi på å finne den riktige gravplassen for sin avdøde kone og når han så blir enig med Efron om en pris holder han en Hesped, en gravtale.

וַתָּמׇת שָׂרָה בְּקִרְיַת אַרְבַּע הִוא חֶבְרוֹן בְּאֶרֶץ כְּנָעַן וַיָּבֹא אַבְרָהָם לִסְפֹּד לְשָׂרָה וְלִבְכֹּתָהּ׃

Sara ble 127 år gammel; så lenge levde hun. Sara døde i Kirjat-Arba, det er Hebron i Kanaan, og Abraham kom for å lovprise og gråte over henne.

«Lispod Lesara», sier teksten. På hebraisk er ordet for gravtale Hesped. Abraham holdt en gravtale for sin kone og gråt for henne. Det er fra ukens avsnitt vi finner forpliktelsen om gravtaler for våre døde. I god jødisk tradisjon har vi også regler for gravtaler, naturligvis. Shulchan Aruch er vårt mest kjente verk som organiserer jødisk lov i pedagogiske former og skrevet rundt 1530. Shulchan Aruch forteller oss at «det er en viktig religiøs plikt å sørge de døde på passende måte; og lovprise den som har gått bort.» «Men», legger han til, «det er forbudt å si for mye fint.» (Shulchan Aruch, YD 344:1)

Når vi sørger og skal minnes våre døde må det resonnere med oss, forteller Halacha. Det er forbudt å si noe som deltakere i en begravelse ikke kjenner seg igjen i. Vi skal sørge med måte og minnes med måtehold. Men det er nødvendig å samles når vi sørger. Og det er en plikt å minnes. Denne uken leser vi om hvordan Abraham mintes sin Sara, vi har hatt minnestund for gislene i Gaza, vi har markert shloshim for de drepte i 7. oktobermassakren og vi har påminnet hverandre om butikkene, synagogene og familiene som ble lagt i grus av jødehatet i november 1938.

Men hvorfor minnes vi?

Vi minnes for at vi skal styrkes inn i fremtiden. Vi minnes for at livene som kommer etter tragediene skal vinne. Det gjør ikke tragediene til noe positivt - Gud forby. Men i samme ånd som Rahm Emanuel, tidligere White House Chief of Staff, sa at «du må aldri kaste bort en alvorlig krise. Og med det mener jeg, forklarte han, at det er en mulighet til å gjøre ting du tror du ikke kunne gjort før.»

Krisen vi opplevde i 1938 da jødiske hjem og menigheter ble lagt i grus, for så å bli beordret å betale erstatning på skadene som ble påført dem, samt Abrahams personlige krise gikk ikke til spille.

Det jødiske folks krise som vi står i idag må vi passe på ikke å kaste vekk. Hvordan unngår vi det?

Ett av verktøyene er nok å ha våre fremtidsønsker og drømmer friskt i minnet. I snart 3500 år har vi drømt om det samme. To konstante drømmer har vært til stede i mer enn tre milennia - Et land: Israel. Og barn: Jødisk kontinuitet.

Hele kapittel 24 i ukens avsnitt handler om Abrahams søken ved hjelp av Eliezer etter en kone til Isak. Abraham var den første jøde, men kanskje viktigere, den første shadchen. 67 pesukim bruker Tora på å fortelle om denne shidduchen. Abrahams plan om å finne Isak en shidduch og fortsette sin familiehistorie er dobbelt så viktig som skapelsen av verden. Den klarte Gud å beskrive på bare 34 pesukim.

Den andre bekymringen vår er landet Israel. Våre nasjonale aspirasjoner startet da Abraham fikk beskjed om å forlate sin familie og reise til det hellige land.

Det forbløffende faktum er at i dag, fire tusen år senere, er de fortsatt den dominerende bekymringen til jøder over hele verden. Tryggheten og sikkerheten til Israel som det jødiske hjemmet, og sentral del av fremtiden til det jødiske folk. Abrahams håp og frykt er våre. Er det noen andre folkeslag hvis bekymringer i dag er det de var for fire årtusener siden? Identiteten gjennom tiden er bemerkelsesverdig. De kollektive jødiske bekymringene har bestått tidens løp og generasjoners skiftende interesser.

Nå som da betyr ikke det guddommelige løftet at vi kan overlate fremtiden til Gud. Tvert imot: pakten er Guds utfordring til oss, ikke vår til Gud. Betydningen av hendelsene i Ḥaje Sara er at Abraham innså at Gud var avhengig av ham. Et løfte om fremtiden som Abraham fikk om at han skulle bli far til et stort folk og herre over et land, kan virke passiv. Passiv fordi det kan virke unngåelig at Guds løfter blir oppfylt, men Gud kjenner til fremtiden bare noe bedre enn det vi gjør. Guds løfte er en tro om en bedre fremtid. Troen er ikke passiv. Den er motstridende. Den strider naturlig imot motbevis og er motstandsdyktig i møte med utfordringer. Troens motstridighet gjør det mulig å forplikte seg til å jobbe langvarig for en bedre fremtid. Troen på morgendagen, eller rettere sagt, troen på våre barnebarns morgendag, generasjoner fra idag, må kunne stride imot sannsynligheter og hva som er trolig. Troens motstridighet gir oss mulighet til å målrettet og uavbrutt for Israel og jødisk kontinuitet. På den måten kan vi følge Abrahams eksempel som vi leser i ukens parasha.

Og Sara døde i Kiryat Arba, det er Hebron i Kanaans land, og Abraham kom for å sørge over Sara og gråte over henne, og Abraham stod opp fra sine døde. «Han stod opp fra sine døde.» «וַיָּקׇם אַבְרָהָם», «Stod opp», for å fortsette i troen om at han oppfylte guds løfte.