Shemini

Ukens avsnitt, Parashat Shemini, beskriver Nadav og Avihus død. Aron og sønnene hans har nettopp blitt ordinert, og Guds nærvær har dukket opp ved den nylig innviede misjkan (tabernaklet); grunnleggelsen og etableringen av gudstjenesten ser ut til å gå etter planen. Men så, allerede i neste vers, selv før ofringene er spist, ser det ut til at alt faller fra hverandre. Nadav og Avihu oppfører seg upassende, med alvorlige og skremmende konsekvenser. De tar med seg en fremmed ild, en ofring som ikke var forpliktet inn i Mishkan og de må betale med livet.

וַיַּקְרִיבוּ לִפְנֵי יְהֹוָה אֵשׁ זָרָה אֲשֶׁר לֹא צִוָּה אֹתָם

Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin glopanne, tente ild i dem, la røkelse på ilden og bar uinnviet ild fram for Herrens ansikt. Det hadde han ikke befalt dem. 2 Da fór det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde foran Herrens ansikt. (10:1-3)

For Moses må det føles som déjà vu. Det står enormt mye på spill i dette øyeblikket, både for Moses og for Israels folk. Ved Sinai-fjellet hadde Gud og Israel forpliktet seg til hverandre. Men så snart Moses oppholdt seg på fjellet, hadde folket vendt seg til avgudsdyrkelse (2. Mos. 32:1–6). Moses var sint og fortvilet. Her, nå, er det neste stadiet av Israels liv med Gud i ferd med å begynne – og igjen går ting veldig galt.

Moses forteller Aron og sønnene at de ikke skal gå ut foran folket og vise sin sorg offentlig.

אַל־תִּפְרָעוּ  וּבִגְדֵיכֶם לֹא־תִפְרֹמוּ

«Dere skal ikke la håret gro fritt og ikke flerre klærne», beordrer Moses sin bror og nieser.

Folket skal istedenfor sørge for Nadav og Avihu.

כׇּל־בֵּ֣ית יִשְׂרָאֵ֔ל יִבְכּוּ֙ אֶת־הַשְּׂרֵפָ֔ה אֲשֶׁ֖ר שָׂרַ֥ף יְהֹוָֽה

«Men brødrene deres, hele Israels hus, skal gråte over den ilden som Herren har tent» (10:6), forteller Moses sin bror Aron.

Moses fraråder Aron å la håret gro og flerre klærne som var offentlige sørgeritualer slik som det er idag. Teksten forteller oss ikke hvorfor. Rav Adon Steinsaltz mente at Aron og familiens offentlige rolle som prester i tabernaklet gjorde en personlig sorgprosess upassende. Men det er den øyeblikkelige sorgprosessen hos de nærmeste etterlatte som vi vanligvis tenker på når vi snakker om sorg i jødedommen. Shive-uken er en forpliktelse for de nærmeste. Sorgritualene er kun ved død av ens syv nærmeste slektninger: far, mor, sønn, datter, bror, søster, ektefelle.

Michael Cholbi, en nålevende filosof i Storbritannia som har skrevet flere bøker om sorg, beskriver sorg som «vår respons – vanligvis en ganske følelsesmessig rik respons – på forandringer i forholdet vårt til andre mennesker vi har vi har investert vår identitet i. Mennesker vi sørger over er sentrale for hvordan vi tenker om oss selv, de er kilder til våre grunner til å gjøre det vi gjør til daglig.» (Transformative Grief, NewPhilosopher issue 42)

Hva er Arons respons på Moses sitt ønske og råd?

«Vayidom Aharon», sier Tora.

Rav Aharon Lichtenstein, tidligere overrabbiner på Yeshivat Har Etzion, forklarte at Arons store heltedåd var hans stoiske reaksjon på sine sønners død. Vayidom, betyr at han var stille, forklare Rav Lichtenstein.

En av de store toratolkerne i moderne tid var Baruch Levine. Han mente derimot at Vayidom Aharon kan også bety det motsatte. Daled Mem Mem er også roten på det hebraiske å klage eller sørge, mener Levine.

Av en eller annen grunn er Moses fraråder han sin bror fra å begynne å sørge offentlig. Hvordan kunne Moses forlange noe så ufølsomt av Aron?

Det er ikke uproblematisk at Moses ikke lar Aron og sønnene få utløp for sin sorg. At de ikke får brukt ritualene til å bearbeide sine følelser. Men Moses gir oss et budskap som vil følge jødisk tradisjon fra ukens avsnitt helt frem til idag. Nemlig at sorg etter dødsfall tilhører hele den jødiske menigheten. Ikke bare de nærmeste etterlatte. Uansett grunn så tror jeg at Moses sin lite sensitive omgang med sin brors sorg er et resultat av at Moses anerkjente verdien i menighetens sorgprosess. Moses viser oss i ukens avsnitt at sorgritualer ikke kun er forbeholdt de som trenger utløp for sine følelser.

Hele folket hadde mulighet til å sørge over Nadav og Avihu, forteller Moses.

Kol Beit Israel Jivku - Hele Israels hus skal gråte

Moses sin forståelse av at menigheten har et ansvar for å markere dødsfall finner vi igjen i Rambam. 2300 år etter Moses skriver Rambam, født 1138, ned reglene rundt sorgprosessen i jødedom. Da hadde vi de fleste av ritualene rund sorg som vi kjenner idag. De satt shive, de sa kaddish og de holdt begravelsestaler. Rambam beskriver også hvem som er forpliktet til å sitte shive. Men hva gjør vi når det ikke er noen er forpliktet til å sitte shive? Hvordan markeres død der det ikke finnes barn eller andre nære familiemedlemmer som skal sitte shive. Rambam forteller at menigheten skal da steppe inn og sitte shive. Menigheten har et ansvar for å ikke la et liv forlate denne verden uten at det blir markert.

מֵת שֶׁאֵין לוֹ אֲבֵלִים לְהִתְנַחֵם. בָּאִים עֲשָׂרָה בְּנֵי אָדָם כְּשֵׁרִין וְיוֹשְׁבִין בִּמְקוֹמוֹ כָּל שִׁבְעַת יְמֵי הָאֲבֵלוּת.

«Når en avdød person ikke har sørgende som må trøstes, kommer ti rettskafne fra fellesskapet og setter seg på hans sted i løpet av de syv sorgdagene.»

Som regel passer familien på at dette blir gjort, men i Moses sin ånd, som vi ser i ukens avsnitt, må menigheten være påpasselige med å ikke la dødsfall gå ubemerket hen.

Vi så et eksempel på det for mange år siden etter et terrorangrep i Meggido i Israel. Etter et terrorangrep så kommer pårørende for å identifisere de som er blitt drept. Alle ble identifisert forutenom én person. Det gikk måneder uten at noen kom for å identifisere den siste personen. Det var ingen etterlatte som var forpliktet til å sitte shive. I samsvar med budskapet fra ukens avsnitt og som ble bestemt av Rambam, organiserte Rabbiner Moshe Halbertal en shive for den siste drepte i terrorangrepet. Den jødiske menigheten måtte, i hans ord, markere at et liv var gått tapt. Vi kan ikke tillate død som ikke etterlater seg spor. Død skal ikke være følelsesløst.

I hendelsen i Megiddo der menigheten tar ansvar og sitter shive er ikke målet med sorgritualene et utløp for følelser. De som kom for å sørge kjente ikke personen som ble drept. Moshe som forteller Aron at folket skal utføre sorgritualene, Rambam som bestemte at menigheten må stille opp og sitte shive når den døde ikke har etterlatte og Halbertal som organiserte shive for den drepte i Meggido var alle eksempler på sorgritualer som ikke skal være et utløp for følelser eller bearbeidelse av sorg. Det er ikke alle i menigheten som kommer for å sørge. Rambam mente ikke at det skulle være folk i menigheten som kjente personen som hadde gått bort, eller noen som kjente på tristhet av bortgangen. Hvis menigheten ikke stiller opp på grunn av sorg og på grunn av sorgritualenes terapeutiske egenskaper, hvorfor organisere shive for noen som ikke har noen etterlatte som sørger?

Når ingen er forpliktet til å sitte shive, da skal menigheten finne 10 kosher medlemmer.

Baim Asara Bnei Adam Kesherin Veyoshvim - ti rettskafne fra fellesskapet og setter seg

Det er viktig at de er gode mennesker. Ikke med bestemte følelser, fordi menigheten kommer for å sitte shive for å anerkjenne verdien av livet som gikk tapt.

Ett av budskapene i ukens avsnitt er at det finnes to grunner for våre sorgritualer i jødedommen. Det er to grunner for at vi sitter shive. Forutenom mulighetene til å gi utrykk vårt indre følelsesliv er dette et ritualet som menigheten iblant skal utføre av sosiale grunner. Våre sorgritualer er ikke bare en terapeutisk opplevelse ved at vi får utløp for overveldende følelser. Sorg i jødedommen er et sosialt rituale. Shive-uken skal tilføre livet verdi. Sorgritualer legger vekt på livet og er menighetens oppgave når etterlatte ikke gjør dem. Moses forteller Aron i ukens avsnitt at ettersom de som familie ikke burde sørge offentlig for Nadav og Avihu, skal menigheten gjøre det. Hvordan kan noen som ikke føler sorg eller er familie sitte shive? Fordi ett av formålene med sorgritualene våre er å berike livet som er tapt ved å gi det verdighet. Folket kunne gi livene til Nadav og Avihu verdighet ved at folket unngår at et liv upåaktet blir borte og at vi unngår at fellesskapets medlemmer forlater oss i stillhet.