Rosh Hashana & Shofar

Våre helligdager har alle en bestemt karakter. Mange av våre regler, forpliktelser og skikker knyttet til høytider forsterker denne karakteren. Shabbatens karakter, for eksempel, er en hviledag, både åndelig og fysisk, samt en gledens dag. Shabbatregler blir derfor ofte innført for å ivareta denne karakteren til denne dagen. Tisha beav og jom hazikaron er derimot dager med en trist karakter. Hva er rosh hashanas karakter? Er det en gledens dag, en dag for frykt eller kanskje en dag der vi skal være alvorlige?

De første to kildene våre er fra Tora. De forteller oss om Jom terua. I Tredje Mosebok forteller Tora oss at dette er en dag med regler som ligner på shabbat.

«Herren sa til Moses: Tal til israelittene og si: Den første dagen i den sjuende måneden skal dere holde hviledag. Da skal dere blåse i horn for å minne om den hellige samlingen. Den dagen må dere ikke gjøre noe arbeid, og dere skal bære fram gaveoffer for Herren.» (1)

I Fjerde Mosebok blir vi fortalt et lignende budskap. Vi skal ikke arbeide og vi skal blåse i shofar:

«Den første dagen i den sjuende måneden skal dere holde en hellig samling. Da skal dere ikke gjøre noe tungt arbeid. Det skal være en dag da hornet skal lyde hos dere.» (2)

Shofar blir brukt i ulike situasjoner i jødisk tradisjon. I boken Tzefanja i Profetene blir folket advart om dagen da Gud skal straffe folket. «Herrens store dag er nær», advarer Tzefanja. Vredens dag kalles den, og inneholder grusomme ting som nød og trengsel, men også shofarblåsing. Profeten advarer om at dagen er

«nær og kommer med hast! Hør, bitter er Herrens dag, da roper krigeren høyt. En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med tilintetgjørelse og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde, en dag med hornlåt (shofar) og hærskrik mot festningsbyer, mot høye borgtårn. (3)

Den samme bruken av shofar finner vi i Amos. «Skal det blåses i shofar i byen uten at folket skjelver?», spør boken Amos retorisk. (4)

Shofar er forbundet med krise og angst. Derfor var det naturlig at folk skalv da de hørte shofaren bli blåst. I Tzefanja var shofarblåsingen et verktøy for å advare om at det var farer på vei. I Fjerde Mosebok er sofar en naturlig måte å kalle på Gud når vi går til krig. (5)

På den annen side finner vi shofaren i bruk når det er fest. Våre helligdager skal inneholde shofarblåsing står det i Fjerde Mosebok. (6) Ofringen på helligdager skulle bli akkompagnert av shofarblåsing. Shofar er derfor ikke bare et utrykk for angst, men også et verktøy for å skape glede og fest.

Dette hjelper oss med å forstå rosh hashana. Rambam (7) beskriver rosh hashana som en dag med teshuva, preget av «frykt og redsel». Engstelsen er tilknyttet tilgivelsesprosessen, teshuva. Vil vi være istand til å gjøre en vellykket teshuva? Får vi tilgivelse fra Gud? Klarer vi å si unnskyld til våre medmennesker som muliggjør en reparasjon av forholdet vårt til Gud?

Tanaḥ fremstiller med kildene overfor rosh hashana som både «en dag med terua» - en dag med frykt og engstelse - samt en dag med stor glede.

––––––––––––––––––––––––––––––––

1 Vajikra 23: 23-25

2 Bamidbar 29:1-2

3 Tzefanja 1:10-16

4 Amos 3:6

5 Bamidbar 10:9

6 Bamidbar 10:10

7 Hilot Megilla VeĤanukka 3:6.