Zippys Brev

Zippys første brev

Søndag morgen, 11:00

1. november 1947

Kjæreste mor, pappa og Naomi,

Jeg gikk halvt fortumlet gjennom mengden av glade ansikter, gjennom den øredøvende sangen av «David, Melech Yisrael, chai, chai vekajam» (David, Israels konge, lever, lever og består), forbi de britiske stridsvognene og jeepene som var stablet høyt med pyramider av flaggviftende, jublende barn. Jeg unngikk mirakuløst å bli truffet av motorsykler, vogner, biler og lastebiler som raste vanvittig opp og ned hovedgaten Hamelech. Fortauene flommet over av lag på lag av opprømte, glade mennesker. Jeg presset meg forbi de gråtende, kyssende, kaotiske folkemengdene og de jublende ropene om «Mazal tov» og kom tilbake til roen som befant seg på rommet mitt ... for å prøve å dele med dere denne aldri-å-bli-glemte natten.

Lyset på rommet mitt var fortsatt på fra i går kveld. Jeg hadde planlagt å legge meg tidlig siden ryktene sa at avstemningen i FN om delingsplanen sannsynligvis ville bli utsatt en dag til. Men rundt klokken 23:00 banket det på døren: «Vi kommer gjennom til Amerika. Kom ned. Avstemningen er i kveld." Ti pysjamaskledde kropper stimlet inn i et rom med plass nok til fem, og satt spent rundt den gamle radioen i noe som virket som timer mens det ble gjort forgjeves forsøk på å få tydelig mottak fra Lake Success. Vi et klart radiosignal akkurat da kunngjøringen av flertallet ble gjort: trettitre for, tretten mot og ti avholdende.

Ekstatiske klemte og kysset vi hverandre febrilsk, for så å stå stivt i giv akt og sang Hatikva inderlig. Ut kom flasker vin, kjeks og godteri. Vi spiste og drakk og holdt en høytidelig liten seremoni. Vi sprang så til rommene våre, smatt raskt på oss alle klærne og banket på alle dørene for å vekke de som hadde sovet gjennom den gode nyheten. Alle studentene i bygningen klatret opp på taket og danset under varmen av måneskinn og vin. Så danset vi på rad til de nærmeste husene, banket på skodder og dører og ropte nyhetene mens vi gikk. I en tilsynelatende endeløs slang snirklet vi oss til neste nabolag, Bet Hakerem, der Lærerhøyskolen er og hvor de fleste av studentene bor. Gatene var allerede fulle, ring på ring av dansende grupper som sirklet rundt i en vanvittig hårra. Vår var den siste og største sirkelen.

Armene knyttet sammen, marsjerte vi seks i bredden, vi sang hele veien, studentorganisasjonen rykket frem, og ropte nyhetene til naboer som stakk de søvnige hodene sine ut av vinduer og dører for å se hva bråket handlet om. Vi marsjerte rett til Hamekasher, bussterminalen. Da vi konfronterte vaktmannen med nyhetene, krevde vi en buss som skulle ta oss til byen. Han var så begeistret at han ga oss tre. I et vanvittig kappløp stablet vi inn, kropp på kropp; nedover veien løp vi som en million hjerter i brann, på vei mot hjertet av Jerusalem.

Gatene i byen begynte å fylles etter hvert som nyhetene spredde seg. Folk strømmet ut av hjemmene sine i en kontinuerlig stadig tykkere strøm. I sentrum av byen satt folkemengder av glade mennesker som klemte hverandre og spontant brøt ut i hårra-dansing. Vi var på vei. Trukket av en magnetisk kraft – til gårdsplassen til den festningslignende Sochnut-bygningen (Jewish Agency). Denne bygningen huset håpet om en jødisk stat i Palestina i mange år. Ut kom et flagg og ut på balkongen kom Golda Myerson (Meir). Det fantes ingen ord for øyeblikket. Kvalt av følelser klarte hun å presse frem «Mazal tov» mens tårene trillet. Et hav av uhemmet glade tårer. Hele natten har strømmer av gledelige folkemengder samlet seg på gårdsplassen som freser inn og ut – for å hylle, for å gi utløp for jublende følelser som vellet opp dypt inne i oss.

En gruppe av oss marsjerte til presserommet til avisen Palestine Post for å få siste nytt fra Morty og Dov, vennene våre som jobber der. Nok en runde med drinker og omfavnelser og gale danser mens vi ventet på at den historiske førsteutgaven av Jerusalem Post som skulle komme ut av avistrykkeren. Klokken 04:30 om morgenen, rød i ansiktet av spenning, ignorerte vi det våte blekket og sendte kopiene våre rundt slik at alle kunne signere den, inkludert en engelsk Tommy som vandret inn for en drink. Så dro Morty, Dov, Milt og Ray Sussman og jeg, samt flere studentvenner som hadde fulgt meg tilbake til Sochnut-bygningen, akkurat i tide til å se en strek av varm skjønnhet springe opp ut av horisonten og smile god morgen til oss. Vi så på hverandre, trakk oss nærmere hverandre, la armene rundt hverandres nedkjølte skuldre og kjente spenningen ved å oppleve et historisk under. Et historisk mirakel. Vi var vitne til en morgengry som sa Shalom til en jødisk stat.

Vår gruppe besto av rundt fjorten stipendiater og noen få fra omtrent like mange land. Vi tok turen syngende til Mortys rom, ikke langt unna, hvor vi fant utleieren så opprømt at han ikke visste hva han skulle gjøre for oss først. Som den praktiske, foreslo jeg mat og han tilberedte smørbrød, frukt og kaffe mens vi drakk enda en «Lechaim». Da vi forlot huset, ble vi møtt av mange morgenfriske mennesker. Noen fra kvelden før, noen friske opp av sengen, kysset og omfavnet og ropte «Mazal tov!» Og da vi rundet hjørnet inn i Keren Kayemet-gaten, der Sochnut er, suser motorsyklene, lastebilene, bilene og barna, nå våkne, og tok opp munterheten der vi slapp. Spontane parader ble dannet, ledet av en flaggbærer og et par fulle britiske soldater – denne gangen, takk og lov, ubevæpnede.

Sola ble varmere og varmere, en strålende dag. Slutten av november, og syttifem grader med hjertevarmende solskinn kom ned over en lykkelig by. Utenrikskorrespondentene var med å fotografere de britiske stridsvognene som plutselig ble omgjort til flygende transport for alle som kunne klatre ombord, synge, rope og vifte med et flagg. Vi sluttet oss til folkemengdene, gikk fra den ene enden av King George-gaten til den andre, møtte venner og forbrødret oss med de engelske soldatene, som var like glade som vi over slutten på spenningen og den ubehagelige spenningen mellom oss. Alt de ønsket var å reise hjem.

Ryktene sa at Ben-Gurion nettopp hadde kommet fra Tel Aviv og ville gjøre en personlig opptreden. Jada, der sto han på balkongen til Sochnut-bygningen. Han så sakte og høytidelig rundt seg – til hustakene som var stappfulle av mennesker, til mengden som sto solid på gårdsplassen under ham. Han løftet hånden. En fullstendig stillhet ventet på ordene hans: "Ashreynu shezachinu layom hazeh." (Velsignet er vi som har vært privilegert å være vitne til denne dagen.) Han avsluttet med "Techi Hamedinah Ha'ivrit" (lenge leve den jødiske staten – den har ikke noe navn ennå) og ba om Hatikvah. En høytidelig sang steg opp fra alle kanter. Øyeblikket var for stort for følelsene våre. Det var få tørre øyne og få stødige stemmer. Ben-Gurion kastet hodet stolt bakover, rørte ømt på flagget som hang fra rekkverket og ladet luften med strøm da han ropte trassig: «VI ER ET FRITT FOLK».

Hvor jeg ønsket at du kunne ha hørt ordene hans og vært her for denne minneverdige natten og morgenen som aldri vil bli glemt. Det var for utrolig. Da jeg gikk til bussen for å dra hjem for et kamera og en dusj, la jeg merke til at alle kafeene og vinbutikkene hadde åpnet dørene sine – med drinker på huset. Flagg ble heist overalt og butikkeiere hadde dekorert vinduene sine med bilder av Theodor Herzl, hvis ord har inspirert og opprettholdt sionister frem til i dag: «Hvis du vil det, er det ingen drøm.» Nå som det skjedde, virket det mer enn noen gang som en drøm. Hjertet mitt sprakk av glede.

Senere den kvelden…

Jeg tok kameraet mitt, skiftet klær og ble med vennene mine for å returnere til byen og spenningen. Det var allerede fremtredende oppslag som kunngjorde et massemøte som skulle holdes i Sochnut-gårdsplassen klokken 15.00 om ettermiddagen, og det var en meget imponerende tilstelning. Vi hadde allerede hørt at det var hendelser med arabiske bakholdsangrep på veien fra Haifa til Jerusalem. Folkemengdene var mer edru og, når de ble bedt om det, spredte de seg på en ryddig og disiplinert måte. De dro da alle til sitt eget hjem og sin egen familiefeiring. Vi hadde vårt også, så et varmt bad og la oss til å sove. Vi måtte prøve å gjøre opp for rundt femti timer med eufori uten stans.

Din kjære datter,

Zippy